Representasjon, pilot, kart eller projeksjon: novembernatt i Vestmarka

For enhver TV-serie er det slik at man må lage en pilot som brukertestes og vurderes av TV-faglig sterke medarbeidere før en eventuell produksjon og sending. For lengre ekspedisjoner er det også vanlig med rekognosering i forkant. Jeg benyttet meg av helgens høytrykk til å pilotere eller rekognosere til sommerens store prosjekt: Sommeren i Vestmarka.

4

For enhver TV-serie er det slik at man må lage en pilot som brukertestes og vurderes av TV-faglig sterke medarbeidere før en eventuell produksjon og sending. For lengre ekspedisjoner er det også vanlig med rekognosering i forkant. Jeg benyttet meg av helgens høytrykk til å pilotere eller rekognosere til sommerens store prosjekt: Sommeren i Vestmarka.

Planen er såre enkel: jeg akter å bo i telt langs den tidligere drikkevannskilden Store Sandungens vestlige bredd fra 1. juni til 31. august 2008. Målet er å kunne suge i seg store mengder frisk luft og fôre naturlidenskapen til den gisper av lykkelig utmattelse.

Kondisjonalis

Helgens rekognosering skulle gi meg en pekepinn på en rekke essensielle faktorer, slik som for eksempel plassering av leir. Det er selvsagt viktig å tenke på hvor solen står opp om morgenen og hvor den går ned relativt til leiren. Ved å velge vestsiden av vannet ville jeg være sikret fin morgensol, men ikke sikkert en veldig sen kveldssol på grunn av trær som ville skygge for.

Avstanden fra parkeringsplassen ved Vestmarksetra er essensiell siden jeg ikke har tillatelse til å kjøre inn til Store Sandungen og vil derfor være nødt til å bruke sykkel eller gå for å komme meg til og fra jobb. Avstanden fra grusveien som slynger seg langs vannet og til leieren vil også være viktig, siden jeg vil komme til å ha telt og en del utstyr stående og ikke ønsker at noe skal forsvinne i lommene til frekke forbipasserende. Leiren bør derfor være noenlunde skjult.

Tilgang på brensel er en annen viktig faktor. Jeg vet det er forbud mot bålbrenning fra 15. april til 15. september, men kjenner jeg sommeren i Norge rett kommer det til å regne mesteparten av tiden. Hvis man er ekstremt forsiktig i forhold til å ha vindretningen fra vest slik at glør blåser utover vannet, så skulle det være mulig å brenne uten fare også på tørrere dager. Å ha en bøtte vann stående er viktig, men også det å dynke skogen rundt vil være nødvendig. Bruk av furu eller løvtrær istedenfor gran til ved skulle hindre den store gnistspruten.

Til alt hell fant jeg det perfekte sted: et hogstfelt langs vestlige bredd med sol trolig bortimot hele døgnet om sommeren, uendelig tilgang på ved og et par hundre meter unna veien. Ser man utover vannet mot øst gir det behag for øyet, men ser man mot vest gaper skogsmaskinenes terror mot en, men gitt de praktiske fordeler denne plassen gir, så kan det tolereres.

Presens

Jeg står opp, det er lørdag, setter til livs en solid frokost, pakker sekken og begir meg med bil opp til parkeringsplassen ved Vestmarksetra. En herlig høy himmel, litt vind og et par varmegrader steller pent med meg der jeg rusler langs veien. Jeg tar av, som så mange ganger før, mot Rustad leir. Fem kilometer senere har jeg passert Lushattdalen og befinner meg ved østsiden av Store Sandungen. Vannet er badet i sol, og jeg går veien som snor seg langs bredden på nordsiden. Jeg passerer den skjemmende høyspentgaten og finner mitt sted blant rester etter en kamp på liv og død bare maskinene kunne vinne. Hogstfeltet er et kaos av trerester, men langs bredden på en liten tange finner jeg plass til bålet og meg selv ved siden av dette.

Ettermiddagen går med til å lage bålplass, hugge ved, nyte varmen fra bålet og glovarme kopper med bålkokt kaffe. Mørket faller på, og jeg ligger ved siden av det flammende bålet, mens jeg leser Tomas Espedals vakre, vakre tekster fra «Biografi (glemsel)», «Dagbok (epigrafer)» og «Brev (et forsøk)». Som en ladet projisering av neste sommer leser jeg følgende:

Sommer, et hus.

Vi skulle bygge en sommer, men først måtte huset rives og ned måtte veggene, planke for planke og av måtte taket, takstein for takstein, til huset var åpent. Og opp måtte dørene og opp måtte vinduene en vind gjennom huset og ut måtte møblene, ned med gardinene. Vi måtte rive opp gulvet, bære ut bøkene, bildene, brevene; jeg måtte bære henne ut av huset, denne skyggen, alle disse usynlige bevegelsen, lydene og sporene; vi vasket dem bort, vi kastet alt ut, vi elsket oss inn, inn i huset i varmen.

Varmen fra ryggen og magen og huden; de nye veggene, de nye rommene, åpne og lyse: jeg bar henne ut av huset og flyttet inn i deg.

Tomas Espedal, Biografi, Dagbok, Brev, 2006, s. 312

Fem gutter befinner seg bare noen hundre meter unna meg på en annen tange. De skråler og brenner bål. Teltene deres står klare for natten. Jeg har masser av ved og kan brenne så stort bål jeg bare vil, og det står ikke noe telt til rådighet for min natt. Det er helt mørkt og stjernene kommer én etter én frem fra der de er om dagen.

Jeg spiser en boks med lapskaus. Kaster hermetikkboksen i bålet. Alt kan fortæres av flammene bare det er nok tid. Jeg har god tid. Jeg legger på mer ved, og koker nok en kjele med kaffe. Snart ligger jeg i soveposen med dunjakken på. Vannet fryser kjapt på vannet jeg har stående. Men jeg er varm. Jeg ligger rett ut på ryggen, og mens musikk og stemmer strømmer ut fra min lille radio, så ser jeg inn i fortiden der oppe på himmelen. Jeg ser en projeksjon av fortidighet, en representasjon av det som ikke lenger finnes, et kart over noe som har vært.

På sporet av den tapte geografi

Kart viser kanskje ikke alltid en historisk situasjon. De kan også vise fantasifull planlegging og mer eller mindre realiserte planer.

Line Monica Grønvold, Kart som historisk kilde, Tobias 3/2004

Dette sier Line Monica Grønvold i artikkelen «Kart som historisk kilde». Redaktør Tore Somdal-Åmodt supplerer Grønvold og hevder følgende:

Kart gir informasjon om fortid, nåtid og ønsket fremtid.

Tore Somdal-Åmodt, Tobias 3/2004

Oslo byarkiv er ikke alene om å mene at kart ikke har noen entydig og åpenbar referanse. Den amerikanske forfatteren Craig Conley har i litteraturen funnet frem til 75 tomme kart, dvs. uten diversitet. Det er kart over ørkener, snøbroer, mystiske kongedømmer og steder som ikke lar seg navngi.

Ett av kartene som gjengis er Lewis Carrolls «Ocean-chart» fra diktet «The Hunting Of The Snark» fra 1878.

Snark Hunter’s error-free map

He had bought a map representing the sea,

Without the least vestige of land:

And the crew were much pleased when they found it to be

A map they could all understand.

Lewis Carroll, Alice in Wonderland, 1992, s. 236

Italo Calvinos fargerike og fantastiske «Le città invisibili» eller «De usynlige byer» er en annen slik ode til den imaginære geografi, eller pseudogeographica som det kalles. Slike representasjoner, som pretenderer å være beskrivelser, er selvsagt som kart å regne.

Barnum-uttrykk, eller Forer-effekten, er uttrykk som gjerne brukes i såkalt «cold readings» eller i horoskoper. De kartlegger basert på det fellesmenneskelige. Italo Calvinos byer er slike «cold readings» av byer. De passer på alle og ingen. Nettstedet blindatlas.com har fortsatt det uendelige arbeidet med å kartlegge den imaginære geografi.

I min barndom, nærmere bestemt i 1984 eller 1985, satt min bror og jeg foran vår fantastiske Amstrad CPC 464 og spilte spill som Manic Miner, Sabre Wulf og Jet Set Willy II: The Final Frontier, mens vi frenetisk tegnet ned alle brettene på papir. Jet Set Willy hadde rundt hundre rom, så det var en stor jobb, særlig fordi man hele tiden måtte starte på nytt etter tre glipper. Men det mest fascinerende var jo å se hele kartet ferdig. Man fikk et glimt inn i arkitektens hode, i dette tilfellet den myteomspunne britiske programmereren Matthew Smith. Kartet viste hele Jet Set Willys villa med båtbrygge og allting. Nå finnes dette kartet selvsagt på internett. Interessant nok finnes det i Jet Set Willy II et kart over spillet i selve spillet inne i kartografi-rommet.

Cartography Room

Jeg husker vi slet lenge med å projisere den post-impresjonistiske Henri Rousseau-aktige jungelen i Sabre Wulf ned på papiret. Dette kartet finnes også nå på nett og består av 256 skjermer, et kjent tall for alle datakyndige.

Sabre Wulf kart

Sabre Wulf har en advarsel til alle de som trer inn i dens fuktige pixeljungel:

THY PATH IS LONG SO TREAD WITH CARE

BEWARE THE WULF AND PASS HIS LAIR

DANGER THREATENS ALL AROUND

SO TAKE YE FROM THIS HIDDEN MOUND

TO FREE THEE FROM THIS SUNKEN GATE

BY WAY OF CAVE OR MEET THY FATE

AN AMULET TO SEEK THY WILL

`TWAS SPLIT BY QUAD AND HIDDEN STILL

PASS THE KEEPER WROUGHT WITH HATE

TO GAIN AN ENTRANCE TO THE GATE

THE PIECES LOST MUST THEE AMAS

FOR IF NO CHARM THEN NON SHALL PASS

Ultimate Play The Game, Sabre Wulf, 1984

Preteritum

Jeg lå fortsatt i posen. Ved hadde jeg nå samlet i en god haug ved bålet. Guttene på den andre odden begynte å roe seg. Natten seg inn over oss. Himmelen og bålet gnistret om kapp. Jeg gled dypere inn mot søvnens rike, og falt av jordskorpen, hodestups ut/inn i verdensrommet.

Denis Wood i sin bok «The Power Of Maps» hevder at:

We are always mapping the invisible or the unattainable or the erasable, the future or the past, the whatever-is-not-here-present-to-our-senses-now and, through the gift that the map gives us, transmuting it into everything it is not … into the real. This month’s Life leaps at me from the checkout counter: «Behold The Earth,» it says. «Startling new pictures show our planet as we’ve never seen it before.» Inside, below the heading «This Precious Planet,» the copy promises «Striking new views from near space show us more than we could ever have guessed about our fragile home.»

Denis Wood, The Power Of Maps, 1998

For Denis Wood dreier kartet seg om en avbildning av et gitt punkt i rom og tid, det være seg det usynlige, det uangripelige eller det slettbare stedet, i fortid eller fremtid. John A. Gowan, i artikkelen «A Spacetime Map of the Universe: Implications for Cosmology» derimot, sitter skrevs over et kartografisk problem som innebærer fortid, fremtid og nåtid på samme tid, men ikke på samme sted.

The mapping problem presented by the time dimension is easily stated: as we look outward in space we look only backward in time. Because of the finite speed of light, we cannot look out in space into the present. We see our Universe not as it is, but as it used to be, in an ordered regression of spatial shells receding into the past as we look deeper into the heavens. Furthermore, the past Universe that we see from Earth is a unique subset of the whole past, as we cannot see any of our own history, and we see only single moments in the history of other parts of the Cosmos. To escape from the observational tyranny of the one-way character of time, the finite velocity of light, and the linkage of both with space, we must find a way to disentangle the spatial and temporal dimensions so that we can map what «is» as well as what we are constrained to see. Problems such as these are wholly unfamiliar to the Earth cartographer and require the use of a 4-dimensional spacetime map.

John A. Gowan, A Spacetime Map of the Universe: Implications for Cosmology, 2007

Så mens jeg ligger her i posen og ser på Melkeveien over meg, så ser jeg altså ikke universet slik det er, men slik det var. Det tar åtte minutter for lyset fra solen å nå jorden. Denne tidsforskyvningen forplanter seg jo lenger objektene er unna oss. Man kan altså se langt inn i fortiden, helt tilbake til Big Bang, hvis man har gode nok apparater.

Videre, sier Gowan, så er det slik at vi bare ser en gitt andel av det fortidige universet, siden vi ikke kan se oss selv i dette universet, og vi ser bare separate øyeblikk fra historien til andre deler av kosmos. Hans firedimensjonale rom/tidskart er altså et forsøk på å slippe unna denne kosmiske tidsklemma, det at tiden bare går en vei, at lysets hastighet er konstant og den beggesidige koblingen til rommet. Kartet viser oss altså hva som finnes, samt hva vi kan se av universet.

4-dimensional spacetime map.

De seksten ringene på kartet representerer universets alder i milliarder år (som var antatt å være 16 i 1981, men som nå er angitt til 13,7 uten at dette gjør noe for teorien) og økte utstrekning i dette tidsrommet. I midten er Big Bang, universets start. Hver av ringene representerer også en isometrisk tidskurve, dvs. at rommet på denne linjen har samme alder. For enhver observatør, så er bare ¼ av kartet reelt. For observatør A betyr dette øvre venstre del. Han sier det er to grunner for dette. For det først, siden tiden bare går i én retning så er bare venstre eller høre del av sirkelen reell. For det andre, siden linjene i sirklene utgjør alle de tre romlige dimensjonene, så kan bare den øverste eller den nederste delen av sirkelen være reell.

Observatør A representerer en observatør på jorden, meg. Når jeg ser på stjernehimmelen så ser jeg tilbake i tid mot Big Bang. Andre observatører i universet ser kosmos fra det samme perspektivet, og befinner seg dermed også på den ytterste sirkelen, slik som B. Hvis lysets hastighet ikke var konstant men uendelig høy, så ville vi alle sett universet slik det er representert på den ytterste linjen. A og B ville dermed sett det samme. Men, det er altså slik at lysets hastighet er konstant, og dermed er lyset avhengig av rom og tid.

Sirkelen som går fra A og inn til kjernen av universet kaller Gowan «observatørens sirkel» eller «lyslinjen». Lyslinjen er sporet av alle lysstråler mellom oss og Big Bang; alt vi kan se av universet ligger på denne linjen. Husk også at det bare er den øverste halvdelen av denne sirkelen vi regner med. Grunnen til at denne lyslinjen ikke er representert på samme måte som tidslinjen er at vi ikke kan observere vår egen historie i rommet, derfor må det være en sirkel.

For en observatør B som ligger 4 milliarder lysår unna oss (A), så kan vi gå 4 milliarder lysår tilbake i tid langs vår tidsakse. Nitti grader på denne kan vi trekke en strek som går til den ytterste sirkelen hvor også vi befinner oss. Tangenten A’B er altså slik vi ser ut for B, mens slik B ser ut for oss (A) er tangenten B’A.

Any observer of the Universe may be considered to occupy the center of an infinite set of nested, concentric, spherical observational shells. An observational shell is the 2-dimensional inner surface of a hollow sphere whose radius is determined by the depth of the observer’s view into space. The observer sees the Universe as a coherent, 3-dimensional stack of these shells. These shells are 2-D spatial subsets of the Universe as it existed at a particular moment in its history. They are unique to every observer’s view. The chief mapping significance of the shells is that they are 2-dimensional surfaces. Because a 3-dimensional volume is represented in our map as a 1-dimensional line, a 2-D surface must be mapped as a zero-D point.

John A. Gowan, A Spacetime Map of the Universe: Implications for Cosmology, 2007

For å forstå dette ber Gowan oss om at vi later som vi ser ut i rommet mot månen:

Imagine the complete observational shell that surrounds the Earth at this distance: a 2-dimensional spherical shell of radius (approximately) 240,000 miles, or about 1 1/3 light seconds. This particular observational shell is a spatial slice of the entire Universe as it existed 1 1/3 seconds ago, but the only part of that past Universe we can see is the slice that contains our Moon. Now repeat this imaginary flight to the larger observational shell that contains our Sun, which is a spatial slice of our Universe as it existed about 8 minutes ago (the Sun being 8 light-minutes distant). Although we know the entire Universe existed 8 minutes ago, the only part of it we can see as it existed then is the slice containing our Sun. Finally, imagine the huge observational shell that cuts through our neighboring galaxy, Andromeda, at a distance of about 2.2 million light years. The Andromeda stars intersected by this large observational shell are the only objects we can see in the entire Universe as it existed exactly 2.2 million years ago.

John A. Gowan, A Spacetime Map of the Universe: Implications for Cosmology, 2007

Øvelsen over viser oss at vi aldri ser hele universet slik det eksisterte på et gitt tidspunkt, men snarere en suksessivt større, eldre og alltid forskjellige andeler av det i rom/tids-skall som trekker seg lenger tilbake i fortiden etter hvert som vi ser dypere inn i rommet.

It is only the combined thickness of an infinity of such shells that gives us the impression of seeing spatial volume. The observational shells become very small as we approach Earth, finally reducing to the size of our own bodies. We see practically nothing of the Universe as it exists «now».

John A. Gowan, A Spacetime Map of the Universe: Implications for Cosmology, 2007

Perfektum/pluskvamperfektum

Jeg har gått hjemover. Jeg har gått mot sommeren, men inn i vinteren. Snøen har drysset ned. Jeg hadde tatt en avstikker fra veien inn i naturens kompost. Jeg hadde blitt renset og har vært på vei tilbake. Tomas Espedal hadde sagt bak i hodet mitt:

La oss gå den motsatte veien: baklengs opp grusgangen med ryggen mot huset og inn døren som lukkes. Du rygger inn i entreen, besluttsomt bakover mot en ny dør og inn i skriverommet hvor du, uten øyne, som om nakken er seende og vitende, finner stolen og setter deg ned. Du ser ut vinduet, kanskje er det tingene ute som ser inn, det kaster et blikk tilbake, og brått er du sett av noe som ikke kan se. Eplene ligger i to sirkler på bakken rundt trærne, og med ett løfter ett av eplene seg fra bakken. Eplet løftes, det stiger opp, en rett linje fra bakken og hurtig opp mot grenen hvor det fester seg.

Tomas Espedal, Biografi, Dagbok, Brev, 2006, s. 156

Kart er hukommelse. Kart er projeksjoner, og som alle projeksjoner har det blitt gjort et utvalg av hvilke parametere som skal projiseres, avhengig av projeksjonens formål.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar