Kategorier
Topptur

Høgdebrotet i brytningstiden

En av de store fordelene med å ha et variert friluftsliv er at alle årstider har herlige opplevelser å by på. Selv når høsten er på hell fremstår høyfjellet som magisk.

En av de store fordelene med å ha et variert friluftsliv er at alle årstider har herlige opplevelser å by på. Selv når høsten er på hell fremstår høyfjellet som magisk.

Det var nok en gang tid for toppturer i Jotunheimen. Per Kristian Bø bød på selskap og jeg var som vanlig ikke vanskelig å be. Vi tok turen fredag ettermiddag opp til Valdresflye. På sommerdekk kjempet vi oss over fjellovergangen i et forrykende snøvær før vi kom oss ned Vargebakkan og fikk satt opp teltet i øsende regnvær på en rasteplass rett før Maurvangen.

Natten forløp rolig, og vi våknet klokken 0700 uten særlig store forhåpninger om tur. Men været viste seg faktisk fra en god side da vi dro opp glidelåsen og tittet ut. Vi så at vinden lekte med skydottene, men så lenge det var opphold og sol kunne det være det samme. Vi pakket oss inn i bilen og kjørte tilbake opp Vargbakkan til parkeringsplassen hyppigst brukt av folk som skal gå Knutshøe. Ca kl 0930 la vi i vei innover stien i Leirungsdalen på rundt 1000 moh. Det blåste friskt, men høstfargene hypnotiserte oss.

Opp Steinflybakkan

Etter å ha passert den andre broen over Leirungsåe og rundet Semelhøe (1302 moh) tok vi av fra stien og tok fatt på Steinflybakkan. Vi hadde nesten 1200 tøffe høydemeter foran oss. Et stykke oppe i Steinflybakkan tråkket vi over grensen fra høst til vinter og vinden begynte virkelig å rive i oss. I stiv kuling og med snøen piskende tråkket vi noe ustøtt oppover. Vi var på nære nippet til å snu. Noen kilo lettere ville jeg kunne ha lettet ved å holde armene ut og kroppen mot vinden. Selv stein kunne nesten ha flydd i Steinflybakkan.

Høgdebrotet

Noen steder var snøen hoftedyp, men flere av snøfeltene var harde, noe som lettet fremdriften. Vi fulgte den langstrakte østryggen mot Høgdebrotet (2226 moh). Nærmere kl 1300 stoppet vi for lunsj. Da var vi ennå et godt stykke nedenfor toppen. Men, endelig kl 1440 sto vi på toppen av Høgdebrotet. Vinden hadde løyet noe heldigvis, og utsikten var upåklagelig. Vi kunne se Tjønnholstinden (2334 moh) i sørvest, Munken i sør, Øvre Heimdalsvatnet og Heimdalen i øst og Besseggen med Besshøe (2258 moh) i nord.

Kulden på toppen gjorde at vi raskt gikk videre. Vi valgte å la Tjønnholstinden stå denne dagen og heller komme oss over til traversen over Kvassryggen (2071 moh) og Bukkehåmåren (1910 moh). For å få til dette måtte vi ned den stupbratte veggen fra Høgdebrotet-platået og til ryggen som forbinder dette med Kvassryggen. Denne er bratt og luftig på en tørr sommerdag, men fortoner seg langt mer seriøs på en dag med snø og is. Vi prøvde en rekke steder før Per Kristian tok affære og satte nedover. Vi var ikke noe spesielt grasiøst syn der vi dels akte, dels stavret oss nedover den glatte og løse steinura. Ved ett tilfelle klarte Per Kristian akkurat å unngå å få en stein, som jeg utløste, i panna.

Kvassryggen

Vi kom da ned til ryggen til slutt. Dermed var det bare å rusle opp på toppen av Kvassryggen for deretter å komme seg videre til Bukkehåmåren. Til dels morsom klyving på noen punkter gjorde turen minneverdig. Turen de 900 høydemeterne fra Bukkehåmåren ble derimot en prøvelse. Endeløse nedstigninger i glatt ur gjorde sitt for at knærne skranglet. Men etter flere timer kom vi frem til bekken som renner ned fra Bukkehåmårtjønne og kunne følge denne ned til broen over Leirungsåe. Etter en times tid, akkurat idet klokken ble 2000 og mørket falt på, kunne vi låse opp bilen og sette oss inn.

En ny dag

Sett i lys av dagens tur på nesten 11 timer og fredagens voldsomme vær over fjellet tok vi ingen sjanser og valgte å kjøre tilbake over fjellet. Vi planlagte en rolig søndag ved kjapt å skulle bestige Bitihorn (1607 moh) før en tidlig retur til Oslo. Som sagt, så gjort. Vi parkerte bilen og slo opp teltet på parkeringsplassen like under Bitihorn. Nærmere kl 2400 kunne vi tilfredse og mette etter mat og litt øl sovne til lyden av nesten ingenting. Kl 1000 neste morgen var vi på vei oppover mot Bitihorn.

Bitihorn

Vi gikk raskt oppover stien mot Bitihorn. Her skulle det ikke somles. Et par gutter hadde gått ut ca 20 minutter før oss, og vi var – uten at det var kommunisert – begge ute etter å hente dem inn. Gjørme avløst av snø preget turen oppover, og selv om været ikke var på langt nær så fint som dagen før, så var det mindre vind og en ganske behagelig temperatur på rundt null grader. Et stykke før toppen tok vi igjen de to guttene, og snart var vi ved antennen på toppen. Vi hadde brukt litt over timen på turen opp. Etter et par bilder, innskriving i protokollen og glaning ut i tåka begynte vi å småløpe ned igjen. På slaget to timer etter start kunne vi ta av oss vått tøy i bilen og forberede oss på returen til Oslo.

På veien ned møtte vi mange mennesker på vei opp. Det var godt å se at så mange ønsket å utnytte denne brytningstiden mellom høst og vinter.

Av Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som seksjonsleder for Design og brukeropplevelse i NRK.
Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Ett svar til “Høgdebrotet i brytningstiden”

[…] som ligger som et døsig dyr med ryggbuktningen inn mot bandet mellom Høgdebrotet (2226 moh, som jeg tidligere har besteget) i nord, og Tjønnholstinden (2329 moh) og Steinflytinden (2318 moh) i […]

Legg inn en kommentar