Ja, vi elsker dette landet!

Årets store nasjonaldag sto for tur, så vi tenkte at barn, bunader og russ fikk ha sin dag i fred. Vi reiste til skogs for å teste om Bjørnsons hymne til Norge holder vann anno 2007.

Årets store nasjonaldag sto for tur, så vi tenkte at barn, bunader og russ fikk ha sin dag i fred. Vi reiste til skogs for å teste om Bjørnsons hymne til Norge holder vann anno 2007.

1

Ja, vi elsker dette landet,

som det stiger frem,

furet, værbitt over vannet,

med de tusen hjem.

Elsker, elsker det og tenker

på vår far og mor

og den saganatt som senker

drømme på vår jord.

Og den saganatt som senker,

senker drømme på vår jord.

Joda, landet steg frem det, i form av Sørkedalen og Nordmarka ved 1800-tiden onsdag kveld den 16. mai. Øystein Sanne og jeg var på vei innover i bil. Sørkedalen huser som kjent det idylliske Bogstadvannet, og ikke bare er området værbitt, det er også foredlet av menneskehender i hundrevis av år. Sannelig er det nok også tusen hjem der oppe. Vi parkerte bilen ved Årnes med blikket rettet mot Åbortjern 5 km nordvest. Øystein snakket med sin mor i telefonen, mens jeg tenkte at min far burde vært med på denne turen. Etter å ha kommet frem, satt opp teltet og tent bål senket saganatten seg, mens vi drømte om store åbor den påfølgende dag.

2

Dette landet Harald berget

med sin kjemperad,

dette landet Håkon verget

medens Øyvind kvad;

Olav på det landet malte

korset med sitt blod,

fra dets høye Sverre talte

Roma midt imot.

Bjørnson nevnte aldri oss to, ikke så rart kanskje. Vi er jo født noen år etter hans død. I steden nevnte han Harald Hårfagre, Håkon Adalsteinsfostre den gode, skalden Eyvindr Finnsson, Olaf Tryggvason den hellige og Sverre Sigurdsson. Blant disse store menn har vi vel ingen sjanse, men den godeste Bjørnstjerne kunne vel allikevel tilføyd:

2,5

Medens solen sine siste stråler sjenket,

med sin gavmildhet,

Helge til bålet veden sanket,

medens Øystein med fiskestangen slet;

Helge tente bålet

med en fyrstikk eller to,

fra vannets bredd Øystein mælet

Gud midt imot.

3

Bønder sine økser brynte

hvor en hær dro frem,

Tordenskiold langs kysten lynte,

så den lystes hjem.

Kvinner selv stod opp og strede

som de vare menn;

andre kunne bare grede,

men det kom igjen!

Selv rare drømmer kan ikke vare evig, og da klokken ringte var det altfor tidlig å stå opp. Kl 0700 var det nok for Øystein og han krøp ut av teltet og inn i nok en deilig dag fylt med blå himmel, noen skyer og en varmende sol. Han tok igjen frem både slukstang og fluestang, og langs kysten av Åbortjern lynte, men lykkes ei heller denne gang. Jeg sov som en sten til klokken var 0900, sto opp som en kvinne (!) selv om jeg er en mann, Øystein gråt ikke, men bålet kom seg igjen. (Puh!)

4

Visstnok var vi ikke mange,

men vi strakk dog til,

da vi prøvdes noen gange,

og det stod på spill;

ti vi heller landet brente

enn det kom til fall;

husker bare hva som hendte

ned på Fredrikshald!

Nei, vi var ikke mange, kun to, men vi fisket som om livet sto på spill. Vi prøvde mange ganger, og fisken vaket, men det var og ble dårlig med fangst. Jeg dro opp en utrolig liten ørret og en liten åbor, men det var ikke nok til en brødskive engang. Jeg brant heller bål og leste ‘Lords of Chaos: The Bloody Rise of the Satanic Metal Underground’, mens jeg lurte på hva som hendte nede i Halden.

5

Hårde tider har vi døyet,

ble til sist forstøtt;

men i verste nød blåøyet

frihet ble oss født.

Det gav faderkraft å bære

hungersnød og krig,

det gav døden selv sin ære

og det gav forlik.

Vel ønsket vi livet av noen skarve fisk, men at det var noen krig og at vi led noen hungersnød er vel å ta i herr Bjørnson. Vi hadde oss en deilig frokost bestående av egg og bacon før vår blåøyede frihet i denne hårde fiskefattige tiden fødte oss ideen om å bryte leir og bevege oss til det neste vannet, nemlig Triungsvannet.

6

Fienden sitt våpen kastet,

opp visiret for,

vi med undren mot ham hastet,

ti han var vår bror.

Drevne frem på stand av skammen

gikk vi søderpå;

nu vi står tre brødre sammen,

og skal sådan stå!

Her tar nok den godeste Bjørnstjerne litt i. Vi var ikke spesielt skamfulle da vi kastet fiskestengene i sekken, vi beveget oss snarere nordvest enn søderpå, og at vi ble som brødre med fisken er vel ikke helt presist. Men han har rett i at vi i undren mot fisken hastet!

7

Norske mann i hus og hytte,

takk din store Gud!

Landet ville han beskytte,

skjønt det mørkt så ut.

Alt hva fedrene har kjempet,

mødrene har grett,

har den Herre stille lempet

så vi vant vår rett.

Det så mørkt ut for fiskelykken også i Triungsvannet. Vi følte at her hadde fedre kjempet med det myrlendte terrenget i generasjoner bak fiskestangen og mødrene grått. Men alt i alt der vi satt på vår lille knaus med fortærte pølser og potetmos mellom tennene, varm kaffe og sjokolade i hånden, så kunne vi ikke annet enn smile. Vi vant vår rett og det var faen så fett!

8

Ja, vi elsker dette landet,

som det stiger frem,

furet, værbitt over vannet,

med de tusen hjem.

Og som fedres kamp har hevet

det av nød til seir,

også vi, når det blir krevet,

for dets fred slår leir.

Ikke dum han Bjørnson…

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar