Storbreatinden, Veslbreatinden, Hurrbreatinden, Veslfjelltinden og Loftet

To solbrente fjes tittet ut av teltet under foten av Leirbrean. Denne dagen skulle vi skibestige flere enkle topper i nordøst.

To solbrente fjes tittet ut av teltet under foten av Leirbrean. Denne dagen skulle vi skibestige flere enkle topper i nordøst.

Storbreatinden

Vi var ikke i gang før etter 0900. Da trasket vi samme vei østover som vi gjorde den første turdagen. Denne gangen unngikk vi Leirvatnet på nordsiden og fortsatte oppover mot dagens første mål, Storbreatinden (2018 moh). Denne tok vi enkelt med skiene på helt til topps. Været var nok en gang fantastisk og svetten rant fra ansiktet.

Veslbreatinden

Så kjørte vi noen høydemeter ned i skaret mellom Storbreatinden og den paradoksalt nok noe høyere Veslbreatinden (2092 moh). Snøen var ennå steinhard. Så besteg vi enkelt, og fortsatt med skiene på, Veslbreatinden. Der oppe møtte vi tre personer som kikket litt ekstra på antrekket mitt som bestod av vindtett underbukse, knevarmere og nettingtopp. Men hunden likte meg i alle fall.

Hurrbreatinden

Ned fra Veslbreatinden gikk det så det suste. Vi tok med oss Hurrbreatinden (2060 moh) på veien før vi begynte på oppstigningen mot Veslfjelltinden (2157 moh). Oppstigningen til denne er noe brattere og sola hadde gjort sitt med snøen, slik at Jotunheimens egentlige steinete ytre kom til syne.

Veslfjelltinden

Vi klarte uansett å beholde skiene på og kom oss til topps på Veslfjelltinden også. Der oppe var selvsagt ikke min topptørste slukket ennå, så jeg så lengselsfullt bort på Loftet (2170 moh). Per Kristian var med og vi beveget oss mot nordenden av Veslfjelltinden hvor det går et bratt band over til Loftet.

Loftet

Vi satte skiene på sekkene, tok på oss stegjern og beveget oss nedover den bratte ura. Til høyre strakte Hurrbrean sin lange tunge nesten ned i Leirdalen og parkeringen ved Geitsætre. Vel over bandet og litt opp i lia mot Loftet satte vi på oss skiene igjen og tok de siste høydemeterne. Loftet har en kjempestor flat topp hvor det står en varde på det høyeste punktet i øst. Vi gikk bortom før vi tok av fellene og skøytet tilbake der vi kom fra. Nå var det på tide å dra nedover igjen.

Veslfjelltinden

Dermed bar det over bandet igjen, opp ura og helt opp til toppen av Veslfjelltinden igjen. Men så skulle vi endelig få godt betalt for slitet. Etter en matbit tok vi på oss hansker og lue og var klare for 750 høydemeter utforkjøring tilbake til teltet. Snøen var nå helt perfekt for de gode, lange telemarksvingene og vi nøt hvert sekund. Ikke lenge etter var vi nede ved Nedre Nufstjønne og måtte bevege oss nitti grader på utforkjøringen et stykke før vi kunne kjøre utfor de siste meterne til teltet.

The end

Så var helgen på det nærmeste slutt. Vi fikk en siste kveld i solen med øl og middag. Vi var nesten tom for øl faktisk, så jeg kjørte ned til bilen for å hente fire øl vi hadde lagt igjen der nede, før jeg kunne gå fiskebein opp til teltet igjen. Da var det i grunn greit å legge seg i posen etter hvert. Jeg sov dårlig med feberfantasier etter alt for mye sol, og da klokken ringte kl 0600 var det greit å være ferdig med den natten.

Vi sto opp uten frokost, pakket sakene og kom oss ned til bilen. Jeg koblet de to pulkene sammen på siden av hverandre for å få bedre stabilitet på den harde snøen, noe som fungerte utmerket. Ikke et eneste velt. Med litt vemod reiste vi fra Krossbus omkransende tinder og nok en strålende dag i fjellheimen.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar