Bjørnungen, Veslebjørn, Storebjørn og Sokse

Turdag to i vår eventyrlige nesten-mai-helg begynte med revelje kl 0600 og et noe grått vær. Vi kom oss ut til det som allikevel skulle bli nok en fantastisk dag.

Turdag to i vår eventyrlige nesten-mai-helg begynte med revelje kl 0600 og et noe grått vær. Vi kom oss ut til det som allikevel skulle bli nok en fantastisk dag.

Kl 0800 begynte vi å gå oppover Leirbrean mot Bjørnskardet helt i vest på denne store breen. Målet for dagen var i alle fall å ta Storebjørn (2222 moh), den virkelige kjempen i dette fjellmassivet. Og vi var ikke alene. Stadig flere toppturentusiaster kom i kjølvannet vårt.

Bjørnungen

I Bjørnskardet ble vi usikre på hvordan vi skulle entre Storebjørn, så vi gikk opp på en liten topp som heter Bjørnungen (2110 moh) for å få litt oversikt. Enn så lenge denne dagen hadde vi ikke sett Storebjørn. Men det gjorde vi til gangs oppe på Bjørnungen! Storebjørn reiser seg massiv med en fantastisk bratt og lang snødekt bakke helt til topps. Rett i vest fra Bjørnungen går Jotunheimens smaleste egg innom Veslebjørn (2150 moh) og videre mot Skeie (2118 moh).

Vi kom oss ned fra Bjørnungen og rundet denne med utsikt rett ned i Leirdalen og Leirvassbu i øst. Vi måtte ned noen høydemeter og begynte den lange oppstigningen til skaret mellom Veslebjørn og Storebjørn. Det var allerede en kar oppe på Storebjørn. Snøen begynte å bli noe bløtere etter at den var steinhard om morgenen. Skyene lettet og sola kom strålende frem også etter hvert.

Veslebjørn

Vi tok av oss skiene i skaret og gikk først opp til Veslebjørn slik at vi skulle få best mulig snøforhold på vei ned fra Storebjørn senere. Veien til topps på Veslebjørn er svært enkel, noe man ikke skulle tro når man ser den fra nord. Karen fra Storebjørn kom også opp og vi slo av en prat før vi gikk ned til skaret igjen, plukket opp skiene og fortsatte et stykke oppover langs eggen. En fantastisk utsikt ned mot Smørstabbrean og de sørlige Smørstabbtindane fulgte oss i vest.

Storebjørn

Nok en gang satte vi fra oss skiene og gikk videre til fots mot toppen med stegjern. Flere andre var kommet til og fulgte oss opp. Litt før kl 1400 kunne vi stå på toppen og nyte utsikten til hele Jotunheimen i et strålende vær med skyfri himmel. Vi kom oss ned igjen og en herlig utforkjøring ventet oss. Vi kastet oss utfor og suste i deilige svinger ned mot foten av Bjørnungen. Snøen var blitt mye bløtere og små ras hadde gått fra Bjørnungens sørlige flanke.

Sokse

Så var det (endelig) igjen litt fiskebein oppover mot Bjørnskardet. Da vi var vel oppe presset jeg viljen min gjennom om å ta Sokse (2189 moh) også, før returen til teltet. Per Kristian ble om enn noe motvillig med oppover den bratte lia mot innsteget i renna mellom de to delene av fjellet som danner den karakteristiske sakseformen.

Det var så langt på dag nå at snøen dryppet ovenfor hodene våre, og jeg bestemte meg for at speed is safety og kjørte på oppover med isøks og stegjern. Vi fikk senere høre at det hadde vært steinsprang der dagen før mens noen klatret oppover. Heldigvis gikk alt vel, og jeg kunne snart stå på den noe lavere nordlige topp og fotografere Per Kristian oppe på den andre toppen. Så besteg også jeg denne. Dermed var Sokse beseiret og vi kunne snike oss ned igjen til skiene.

Fra Bjørnskardet var det herlige 600 høydemeter med blank snøbakke ned til teltet. Vi suste nedover i deilige svinger, før vi godt fornøyde kunne sprette en øl kl 1700 og kose oss i solen utover kvelden. Selvsagt laget vi en solid middag før vi igjen kunne krype i posen ved 2130-tiden.

Store Smørstabbtinden

Starten på mitt prosjekt Jotunheimen-mai gikk av stabelen fredag den 27. april. Per Kristian Bø og undertegnede hastet av gårde med kursen mot den nyåpnede riksvei 55 og områdene rundt Krossbu.

Starten på mitt prosjekt Jotunheimen-mai gikk av stabelen fredag den 27. april. Per Kristian Bø og undertegnede hastet av gårde med kursen mot den nyåpnede riksvei 55 og områdene rundt Krossbu.

Vi var fremme ved første bommen kl 2230 etter en rolig kjøretur oppover Gudbrandsdalen. Vi slo opp teltet på rasteplassen der, som så mange ganger før, og sov en herlig søvn til klokken ringte 0600. Søvnige kropper karet seg ut av teltåpningen til et fantastisk vårvær med klinkende klar luft og blå himmel. Vi spiste frokost og smurte brødskiver til dagens tur før vi brøt leiren og kom oss i bilen.

Snøras

Veien skulle åpne kl 0800, og vi befant oss ved bommen oppe ved Jotunheimen fjellstue kl 0745. Der var det allerede noen biler foran oss i køen. Men på grunn av et solid snøras måtte vi vente til kl 0930 før veien ble åpnet. Da vi kjørte gjennom det nybrøytede raset fikk vi solid respekt for de folkene som holder veien åpen over fjellet. Det var mye og kompakt snø som hadde sklidd ned fra fjellsiden.

Vi parkerte på plassen litt øst for Krossbu og pakket utstyret vårt i hver vår Paris-pulk og la i vei oppover fjellsiden med blikket rettet mot Store Smørstabbtinden. Etter et par hundre høydemeter fikk nok være nok med pulken og vi fant en fin plass for teltet, i ly for vinden og med en flott utsikt i vest mot Fanaråken og Hurrungane. Bak oss i øst åpnet Leirbrean seg, omkranset av navn som på turen skulle bli oss så kjære. Fra nord: Store Smørstabbtinden (2208 moh), Kniven (2133 moh), Sauen (2077 moh), Sokse (2189 moh), Bjørnungen (2110 moh), Veslebjørn (2150 moh), Storebjørn (2222 moh), Skeie (2118 moh) og Kalven (2034 moh).

Mot Store Smørstabbtinden

Teltet kom opp i en fart, og dagstursekkene ble pakket før vi klokken 1200 kunne legge i vei mot Store Smørstabbtinden som var dagens mål. Vi holdt godt mot nord slik at vi etter en god stund kunne gå langs Leirvatnet på sørsiden før vi tok fatt på den harde oppstigningen. Svetten silte i det fantastiske været, og sola freste i panna. Vi tok av oss skiene og puttet plaststøvlene i stegjernene ved det bratte partiet på ca 2100 moh. Med isøks i den ene hånden og en stav i den andre gikk det kjapt oppover, og ikke lenge etter, ca. kl 1600 var vi 2208 moh og på toppen av Store Smørstabbtinden.

Etter de obligatoriske bildene fra et fantastisk panorama, litt mat og mye vann, klatret vi ned igjen. Flere var kommet til ved skiene våre på vei oppover. Vi vekslet noen ord før vi spente på oss skiene og suste nedover. I førstningen var det bratt og vi var litt rustne på telemarksfronten, men etter hvert gikk det hele som en lek. Svært kort tid etterpå var vi nede ved Leirvatnet igjen og kunne (endelig) gå litt fiskebein opp et stykke før utforkjøringen ble vedvarende tilbake til teltet på 1400 moh. Der var vi ca. kl 1800, godt fornøyde med dagens dont.

Så ble pulklivets forse trukket frem i form av øl og potetgull, før middagen etter hvert ble laget, og fortært med stor appetitt. Vi satt i kveldsolen frem til kl 2100 da det var på tide å krype i posen. Vi sovnet tilfredse litt etter kl 2200.

Skarverennet 2007

Nok en gang var det tid for Skarverennet. Denne gangen var været svært usikkert på forhånd, men værgudene lot uværet stoppe og slo til med et nydelig vintervær.

Nok en gang var det tid for Skarverennet. Denne gangen var været svært usikkert på forhånd, men værgudene lot uværet stoppe og slo til med et nydelig vintervær.

Min far Alan Kåsin, hans kamerat Jan Åge Brattås og jeg reiste tradisjonen tro til Dagalifjell fredag for å overnatte der før løpstart. Ingen av oss var særlig i form, noen forkjølet, andre utrente, men dette kunne jo ikke stoppe oss. Vi gjorde som vi alltid pleier fredagen før løpet, tok oss en øl og snakket om løst og fast før vi krøp tidlig til køys.

Klokkene ringer

Klokken 0415 ringte klokkene i Bjørkebo, og hektisk aktivitet resulterte i at vi fikk i oss frokost og var klare i bilen kl 0500. Så bar det til Geilohallen som vanlig for å hente startnummer. Der var vi kl 0530 – presis når det åpner. Vi fikk det vi var ute etter og la i vei til fots bort til togstasjonen. Der sto toget å ventet, så vi gikk ombord og døste på vei til Finse.

Finse i -15°C

Vi var på Finse et par minutter på sju, og la i vei innover fjellet kl 0703. De fire første kilometerne av dette løpet på 38 km er oppoverbakker. Føret var helt ufattelig trått på grunn av nysnø og -15°C, så det gikk tregt i starten. Vi skøytet alle tre og det lugget skikkelig i frasparkene. Men vi kom oss da fremover. Siden vi tok det første toget lå vi foran de fleste av de andre 12000 deltagerne.

I farta

Vi hadde på forhånd bestemt oss for å gå hver for oss, og det tok overraskende nok ikke lang tid før jeg hadde gått fra fatter og tok igjen Jan Åge. Han var ikke i slag den dagen og slet skikkelig. Sånn er det noen ganger. Første drikkestasjon kommer alltid litt tidlig synes jeg, men det var godt med drikke. Andre drikkestasjon er lenger unna, og det var godt med en matbit da jeg kom dit. Føret var fortsatt helt forferdelig, selv om været var helt nydelig. Jeg måtte stake ned bakkene for å få fart. Vanligvis er ikke dette noe problem fordi bakkene er skikkelig bratte.

Mot mål

Jeg jobbet meg over den lange sletta mot drikkestasjon nummer tre. Etter denne er det en meget lang og ganske slak bakke før det blir flatere og begynner å gå nedover mot Ustaoset. Da er løpet på det nærmeste over og man kan slippe seg litt løs. Jeg prøvde å trykke på, men forkjølelsen og føret gjorde forsøkene tafatte. Men til slutt var det bare å kjøre ned de siste bakkene og over mål på Ustaoset. Det var kanskje en 50-60 mennesker der nede som hadde kommet før meg. Jeg brukte 3 timer og 15 minutter på turen. Ca 40 minutter senere kom først fatter, så Jan Åge.

Hjem

Trass i litt dårlige resultater var alle fornøyde med dagen. Vi var heldige og fant en buss som kjørte oss tilbake til Geilo. Der var vi rundt kl. 1200. Vi kom oss i bilen og kjørte tilbake til Kongsberg. Jeg fortsatte videre til Slependen etter en dusj og dro mer eller mindre rett på fest. Nok et flott renn!