Ringstindane

– Satans sva! Helge Fonnum var klar i sin tale. Vi sto tett sammen på pinakkelen opp søreggen mot Søre Austabottind (2103 moh) og kikket bort på svaene og den massive hammeren før toppen.

– Satans sva! Helge Fonnum var klar i sin tale. Vi sto tett sammen på pinakkelen opp søreggen mot Søre Austabottind (2103 moh) og kikket bort på svaene og den massive hammeren før toppen.

Snøen drev, vinden ulte og tåka lå som en lett sommergardin over oss. – Vi er nødt til å snu, sa Fonnum, det er galskap å bevege seg ut på de svaene nå, det er altfor glatt og sleipt.

Retur

Vi tok den tunge avgjørelsen om å snu med fatning. Så sent på høsten var dette en sjanse å ta, og det hadde vært moro så lenge det varte. Vi kom oss over den meget smale og luftige eggen tilbake til Austbotntinden S2 (2020 moh) uten problemer og på løpende mellomforankring på samme måte som vi hadde kommet. Så labbet vi ned den lange steinura som var sleip av snø og regn, tilbake ned den lettgåtte lia og stien tilbake til bilen som sto langs veien mellom Årdal og Turtagrø, ca 500 meter fra bommen.

Vi kom sent kvelden før og sov godt i teltet ved veien frem til vi sto opp kl 0600. Det var kaldt og en del skyer når det lysnet. Nå var vi altså tilbake i bilen, og klokken var bare litt over 1400. Vi kjørte videre ned mot Turtagrø, men tok av til høyre innover Ringsdalen mot den lille jakthytta som står der inne. Der parkerte vi bilen, tok frem noen øl og slappet av utover kvelden. Kl 2000 gikk vi i soveposene og sov som guder frem til klokken slo alpin tid kl 0400 neste morgen.

Mot Ringstindane

Store Ringstinden rager med en fantastisk profil 2124 moh. En lang breleppe ender i et loddrett stup mot vest. Vi hadde i flere år siklet på denne toppen, og nå var tiden kommet. Været var dessverre ikke veldig bra, yr og tåke lå over teltet. Men vi trosset dette pluss mørket og kulden og kom oss opp. Vi hadde en lang dag foran oss og måtte komme igang. Planen var å ta alle de tre Ringstindane, Store, Midtre og Austre.

Kl 0730 sto vi noe rådville foran elven som renner innover Ringsdalen. Vi hadde leir på vestsiden mens stien går på østsiden. Vi orket ikke gå helt ned til demningen, så vi vasset etterhvert over uten å bli bløte. Vi gikk den tydelige og enkle stien innover Ringsbotnen med Midtre Ringstinden (2025 moh) rett imot. Denne så vi det meste av, mens Store var skjult av tåke. Etterhvert ble vegetasjonen erstattet av grovere stein, dekket av et lumsk moselag i det våte været. Vi karret oss over langs en spredt merket sti.

Tilslutt var vi inne ved bandet som skiller dalen fra fjellene. Her er det en bratt skrent som måtte klyves. Vi fant ikke normalruta opp her og måtte frem med tauet på de sleipe svaene. -Satans sva! sa Fonnum igjen, og jeg kunne ikke annet enn nikke. Allerede her var vi nervøse for tilbaketuren.

Vi kom oss opp med Fonnum i teten på løpende mellomforankring og Pampers Mountain. Vi ruslet fornøyde mot Ringsbreen, tok på stegjern og isøkser og tok korteste rute opp denne. Klokken var bare rundt 1000. Sprekkene var synlige så vi lot tauet ligge i sekken. Vi gikk diagonalt opp mot Gravdalsskard over bart fjell (fortsatt med stegjern) og ut i et deilig uføre av sprekker. Der fikk vi soloert noe før vi rotet oss inn i et sprekksystem og måtte gå en del tilbake og høyere opp på breen mot Midtre. Her er breen pepret av stein fra den bratte fjellsiden.

Store Ringstinden

Fra Gravdalsskard fortsatte vi oppover breen mot den fortsatt usynlige toppen. Vi gikk mer eller mindre i midten av breen, så i venstre kant forbi noen veldige sprekker, før vi gikk mot høyre før toppkneika. Denne så vi ikke før vi befant oss på 45 graders lett snødekket is 50 meter under toppen. Vi soloerte raskt opp disse meterne og kunne etter litt klyving på snødekket stein klappe toppvarden på hodet. I glimt forsvant tåken og vi kunne se rett ned på isbreen og dalen under oss. Endelig! Klokken var ennå ikke blitt ett, så vi hadde god tid.

Midtre Ringstinden

Vi rygget ned det bratte isfeltet og småløp ned breen tilbake til Gravdalsskard. Vel nede tok vi får første og eneste lengre pause på turen, spiste litt og så på forholdene nå som tåka lettet noe. Et vidunderlig landskap! Vi var klare for neste topp, Midtre Ringstinden (2025 moh). Vi fulgte vestryggen fra skardet oppover. Ca 2/3 oppe i fjellsiden må man klyve et godt stykke, grad 1-2, mot toppen. Vel oppe hadde vi en fantastisk utsikt mot Stølsmaradalsbreen rett under oss mot øst, snødekte Dyrhaugsryggen og Store Skagadalstind i øst, Stølsmaradalstinden (2026 moh) i sør, Ringsdalen i nord, og Store Ringstinden i vest. Vi undersøkte nøye mulighetene for å komme ned i øst, men det så uhyggelig bratt ut, med våte og mosedekte sva. Vi bet i oss traverstanken og gikk ned igjen samme vei som vi kom.

Austre Ringstinden

Vel nede tok vi igjen på oss stegjern og labbet rundt Midtre mot Austre Ringstinden (2002 moh). Vi angrep toppen rett sørfra og fant nok ikke den enkleste ruten opp, men fy for morsom klatring! Herlige bøttetak gjorde godt etter tidligere skuffelser med sva, og turen opp gikk lekende lett med grad 2 klatring. Tauet og noe annet utstyr lå igjen ved foten av fjellet. Etter en meget kort pause på toppen kom vi oss raskt ned igjen, klyvende, akende og småløpende på etterhvert tørre sva.

Hjemtur

Nede igjen samlet vi sammen utstyr og bega oss tilbake over breen. Vi kom oss over et felt med sprekker og begav oss ut på den bratte breleppa som ender på den flate delen av Ringsbreen vi kom inn på noen timer tidligere. Vi var dyktig slitne, og breen var tynn og oppsprukket, så soloeringen ned var ikke uten spenning. Konsekvensene ved eventuelle fall var også litt for store til å tenke på, med flere gapende sprekker under oss. Men vi kom oss da ned, ruslet over det flate partiet av breen, og sto snart overfor det vi hadde gruet oss til: returen ned fjellskrenten med sva. Heldigvis fant vi en slags sti ned, og alle tanker om rapell og annet tidkrevende slit kunne fare. Her var det enkel klyving nedover, om enn på våte sva. Klokken nærmet seg 1930 da vi begav oss de 4,5 km tilbake over ur og langs stier.

Like før vi var tilbake ved bilen valgte Fonnum en annen rute enn meg for å komme lettere over elven. Han gikk over noen grunner og langs vestsiden av elven. Jeg satset på å bli litt våt og vinne veddemålet om hvem som kom først tilbake. Det ble nok meg med noen få meter, men så vasset jeg også til skrittet i kaldt brevann.

Lykkelige la vi oss i teltet etter nesten 14 timer til fots og en deilig middag. Dagen etter brøt vi leiren og kjørte ned mot Turtagrø, hvor det store sjøslaget Fjellfilmfestivalen hadde gått av stabelen. Mange telt med fyllesyke fjellfolk i veldig riktige og rene antrekk. Vi var glad vi valgte toppturene!

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar