Tromsøya rundt

Tromsø var årets nordlige feriemål. Jeg ville vise Pia Lyche gamle tufter fra studietiden og hilse på gamle venner. Vi møtte Frode med familie, søte dyr, den høye himmel på Straumhella, og vi møtte Conrad Helgeland og Pi.


Tromsø var årets nordlige feriemål. Jeg ville vise Pia Lyche gamle tufter fra studietiden og hilse på gamle venner. Vi møtte Frode med familie, søte dyr, den høye himmel på Straumhella, og vi møtte Conrad Helgeland og Pi.

Conrad Helgeland, Birgit Hem, Pi og Bjørk – sistnevnte er skilsmissehund og ikke alltid tilstdede – bor i Tromsø. Birgit og Bjørk var en tur i Oslo, men Conrad og Pi – sistnevnte er altså hund – var å finne i det mørke høstværet Tromsø hadde å by på. Havseileren deres står på havna nordøst på Tromsøya litt stiv i smilet av alderdom, men definitivt sjødyktig og erfaren. Vi ble invitert ombord og disket opp med pølser og øl.

Til sjøs

Etter en hyggelig passiar om turer og annet, la vi til sjøs. Denne gangen ble det med nyervervet motor hele turen, men det passet bra på en regntung og vindstille kveld som denne. Vi tøffet ut fra kai med kurs nordover for å ta hele øya i øyensyn. Det er kaldt til sjøs, og denne kvelden var intet unntak. Pia gjorde det eneste riktige, gjorde seg til venns med den varmblodige og hvitblåøyde alaskian huskyen Pi for kos og varme. De var uadskillelige resten av turen.

Bro, bro, brille

Tromsøya er forbundet med omlandet via to bruer, én til Tromsdalen på fastlandet og én til Kvaløya. Kvaløya har en rekke legendariske fjelltopper, festet til papiret av blant andre filosofen Peter Wessel Zappfe. Vi rundet nordspissen av Tromsøya og kunne ta i øyensyn Hollenderne, Blåmann og alle de andre fantastiske toppene. Vi så skarver på sjømerkene, vi så den galloperende utbyggingen på vestsiden av øya, vi så de vakre gårdene langs Kvaløyas kyst. Og vi så broen over til Kvaløya, fra undersiden.

Sørover

Sørover bar det mot sydspissen. Vi tøffet forbi flystripa og de skumle grunnene utenfor, vi så øyas eneste friareale med kyststripe og vi så vakre funkishus. Vi rundet sydspissen og mørket falt på. Lysene fra byen kom imot oss. Vi så Tromsdalstind rage med skyhatt, vi så nybygg på nybygg langs øya, vi så båter og industribygg. Og vi så broen over til Tromsdalen med Ishavskatedralen i full skrud, fra undersiden.

Til land

Så var det meste gjort. Vi tøffet inn til kai etter fire magiske timer i augustnatten i Tromsø. Stedet hvor sommeren er altfor kort, hvor båtene snart legges i hi, hvor snøen alltid truer, og hvor Tromsøpalmenes regjeringstid er hektisk, men eneveldende. Vi kom oss i land etter å ha tjoret båten. Satte klampen i bånn og kjørte over til Tromsdalen og campingen for nok en natt i telt.

De Fem Søstre (og de to andre)

De Syv Søstre er forbundet med sagnet om Hestmannens ville ferd etter Lekamøy og hans pil gjennom Torghatten. Det er også syv mektige fjell rundt 1000 moh som stiger rett opp av Vefsnfjorden.


De Syv Søstre er forbundet med sagnet om Hestmannens ville ferd etter Lekamøy og hans pil gjennom Torghatten. Det er også syv mektige fjell rundt 1000 moh som stiger rett opp av Vefsnfjorden.

Hva er mer naturlig etter å ha gått gjennom hullet Hestmannens pil laget i hatten til kongen av Sømnafjellene ved Brønnøysund – den som i dag går under navnet Torghatten – enn å oppsøke Sulitjelmakongens syv ville døtre, som i et forsøk på å lure Hestmannen med sin gunst fra å ta med makt deres oppasserske, den ærbare jomfru Lekamøy, ble forsteinet av solen på Alstensøya fra Sandnes til henimot Petter Dass sitt Alstahaug. Fra nord den yngste og slankeste Bottenkrona, så Grytefoten og Skjæringen, dernest begge Tvillingene, så Kvasstind og lengst i sør den korpulente eldste Breitind.

Vi tok sikte på å bestige fem av dem etter råd fra verten på Sandnessjøen Camping Steiro, og med startpunkt på Markvollen mellom Tvillingene og Skjæringen. Kl 1030 la vi i vei i et fantastisk vær, uthvilte etter en hviledag på campingen med bare et par timers sykkeltur til Sandnessjøen og en times tur langs stranden i kjipp-kjapper (som ikke anbefales) bak oss.

Opptur

Fra Markvollen er det en røff oppstigning gjennom småkratt på smale stier. Veien består av flere etasjer hvor det periodisk er litt flatere, før det igjen blir bratt. Ettersom meterne over havet tiltar blir det mer og mer svaberg og mindre og mindre vegetasjon. Det som hele tiden følger oss er vannet som renner i fine strømmer nedover fjelldalen, og danner små vakre oaser. Flere steder var det godt egnede teltplasser for fremtidige klatrebestigninger av de viltre søstrene.

Tvilling II

Første tuktede søster ble Tvilling II. T-merket sti opp til fortoppen som blir regnet som topp, trolig av sikkerhetshensyn. Selve toppen ligger nemlig litt utsatt til, skilt fra fortoppen med et betydelig søkk som gir et friskt innblikk i dalene på begge sider. Vi skrev oss inn i boken, stemplet registreringskortene våre og snudde rundt med retning Tvilling I. Pia ble noe kvalm av høydeskrekk, men klarte seg bra.

Tvilling I

Neste tvilling ble en større utsiktsmessig opplevelse. Pia opplevde den ikke så sterkt, der hun litt engstelig holdt seg fast i steinene rundt postkassen som inneholder besøksboken og orienteringsstempelet, og mente at hun tidsnok ville få se den på bilder. Jeg knipset i vei og koste meg med den dramatiske sikten rett ned i vannet mellom Tvilling I og Kvasstind. Sistnevnte ser rå og skarp ut herfra. Så bar det nedover bratte ura igjen.

Skjæringen

Vi passerte Tvilling II og opptråkkede stier. Vi snakket med andre toppsamlere, spurte og grov. Vi hadde tatt to topper og var klar for neste. Ferden gikk nordover mot Skjæringen. denne toppen kjennetegnes ved en lengre anmars og en rimelig bratt målstrek. En lavtliggende fortopp skjuler en vakker liten skjæring med snø. Vi møtte flere vandrere, også den ekle østerikske familien fra campingen. Toppen var vakker. Vi skrev oss inn, stemplet, satte GPS-koordinater, Pia holdt seg fast, og jeg tok bilder. Så gikk vi ned igjen. Neste stopp Grytefoten.

Grytefoten

Men først litt mat; brunost, polarbrød og kokesjokolade. Så begynte oppstigningen til Grytefoten. Landskapet ble villere. Vi var i en ny dal og kunne se Bottenkrona i nord. Det var goldere med mer snø, og vannet rant heftigere. Oppstigningen var den bratteste til nå. Pia krabbet frem til målet, hun er den tøffeste. Vi skrev oss inn, snakket med en nordnorsk familie som forsto høydeskrekk og skulle grille senere, og var på vei nedover. Familien mente at Bottenkrona var en langdryg affære, vi gjorde en rådslagning og valgte riktig. Videre!

Bottenkrona

Veien videre var mer heftig enn den foregående. Mer snø, mer stein. Vi rundet Grytefotens fortopp og gikk langs blankskurte fjell mot målet, den yngste og for oss siste av søstrene. Stien var så bratt at Turistforeningens T-er såvidt hang på fjellet. Utsikten var formidabel og Pias skrekk var formfullendt på samme måte som vårt raid blant disse viltre søstre. Vi stavret oss nedover, møtte en svensk familie og et par med tre armer. Hun fortalte oss at det var bratt som bare det nedover, ja, tilogmed tau måtte man bruke. Vi tenkte vårt og fortsatte.

Nedtur

Lenge var det ikke noe tilløp til tau, men bratt var det. Og som jeg alltid sier, det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige knær. Vi begynte å slite. Selv med lite oppakning hadde dette vært en meget lang tur. Pia stavret seg nedover og begynte såvidt å ynke seg litt. Vi møtte en snurrebartert mann og to kvinner. De mente vi var tøffe som hadde fått med oss fem topper og fortalte oss villig vekk om hva vi egentlig så rundt oss. Det var interessant og bekreftet vår egen kartlesning. Vi gikk videre. Over snø, knauser, lumske gjørmete stier. Det var langt og knærne bar oss nesten ikke lenger, men fortsatte gjorde vi. Vi slukte høydemetre som drops og beveget oss i sikksakk nedover som best vi kunne. Elven nedover var lagt i rør og vi gikk forbi stasjonene i vannets fall. Flere idylliske hytter med små vann. Langt ble lenge, men vi var på rett vei, og høydemeterne falt som de skulle. Snart lød mototsyklenes enerverende summing fra grustaket ennå mer enerverende og vi var lykkelige. Vi var nede! Et par kilometer langs denne vakre fjellgruppe brakte oss tilbake til bilen. Vi skiftet, hoppet inn, kjørte til Sandnessjøen sentrum og bestilte på stive ben en pizza ved navn Sult! Så gikk det flere dager før vi kunne gå skikkelig.

Turen i korte trekk

Markvollen – Tvilling II – Tvilling I – Skjæringen – Grytefoten – Bottenkrona – Markvollen.

Det suser i sivet på Børgefjell

Nasjonalparken Børgefjell er blitt satt på kartet av Lars Monsen. Late dager med fiskestang og god tid i et fantastisk vilt fjellområde langt nord i landet er det inntrykket man satt igjen med.


Nasjonalparken Børgefjell er blitt satt på kartet av Lars Monsen. Late dager med fiskestang og god tid i et fantastisk vilt fjellområde langt nord i landet er det inntrykket man satt igjen med.

Nå var det på tide å sjekke sannhetsverdien til dette glansbildet. Etter en natt på campingplass i Hattfjelldal med utsikt til den majestetiske toppen Hatten som har gitt dalen sitt navn, pakket vi sakene og dro innover Susendal til Kroken hvor vi parkerte rett ved elven Susna. Siden ingen veier går helt inn til Nasjonalparken var vi ennå utenfor, men hadde som mål å bevege oss i alle fall litt innenfor.

Susendalen

Vi valgte å gå innover en av de få stiene som er å finne her oppe, med Susenfjellet i nord og Tiplingelva i sør, inn mot vannene austre og vestre Tiplingen. Her er man så nær svenskegrensa at de fleste fjellene i øst er svenske, og så langt nord at snøflekkene er hyppige i fjellsidene, selv om de fleste toppene ikke er høyere enn 1000-1200 moh. Det mektige Kvigtindsmassivet i sørvest er et unntak og rager høyest med sine 1699 moh, og gav oss et vakkert snødekt skue hele turen.

Vi hadde oppakning og mat for tre dager, fiskekort og myggstift. Vi skulle leve ut villmarkslivet med fisking og bålkos. Dette skulle være selve tentamen for Pia på hennes vei til å bli Lars Monsen. Han har jo som kjent slitt ut mang en ulltrøye her oppe.

På tur

Vi kom oss ikke av gårde før ved 12-tiden, og gikk i noen timer til vi kom til austre Tiplingens nordvestlige hjørne. Der lette vi en god stund etter egnet teltplass, og fant det til slutt selv om natten for min del ble tilbragt i forsterstilling rundt en sten på min side av teltet. Vi bygget opp bålplass og dro frem fiskeutstyret. Nå skulle vi se om det var mulig å skaffe seg mat på gamlemåten.

Vi ville nok blitt sultne med fisk som eneste næringskilde, men vi fikk da en liten ørret hver som i alle fall gav oss den gode smaken av villmark. Pia var tøff i fangstøyeblikket, men noe unnvikende når det kom til selve sløyingen av fisken. En liten anmerkning der altså. Etter en runde med aluminiumsfolie nede i glørne smakte fisken fortreffelig.

En ny dag

Dag to opprant og vi pakket leieren etter en bedre frokost. Nå ønsket vi oss over mot vestre Tiplingen. Nok en gang var været med oss, denne gangen i storform. Ved det som kalles Ruffie deler stien seg, en sti går videre på nordsiden av vestre Tiplingen til Tiplinghaugen, mens en annen sti går rett sørover over Tiplingelva hvor den stopper (i alle fall på kartet). Vi valgte den siste. Da vi kom over broen visste vi at det var her vi ville slå leir. Et fantastisk sted på sørsiden av elven, på en liten høyde med behagelig teltplass og fiskemuligheter.

Herlige timer

Siden vi ankom så tidlig på dagen kunne vi kose oss i timesvis med fiskestanga, vi leste, laget bål, i det hele tatt, vi hadde det helt fortreffelig mens sola skinte fra en skyfri himmel. Stillheten ble bare unntaksvis brutt av noen forbipasserende og små skrik fra Pia når de største kleggene så sitt snitt til å ville ha litt jentekjøtt. Leiren vi lå i ligger rett innenfor grensen til Nasjonalparken, og vi var såre fornøyd med det.

Fornøyd var vi også med fisket, i alle fall jeg. Jeg fikk to fine ørreter, begge betydelig større enn gårsdagens, og den første var virkelig fin i størrelsen. Jeg har ikke peiling på vekt, men det ga oss i alle fall en velsmakende lunsj.

Frost

Men medaljen har en bakside. Natten ble svært kald, særlig for min del. Faktisk opplevde vi frost, og med min tynne sovepose som har komfortemperatur på ti grader måtte jeg kle på meg alle klærne for å holde varmen, pluss Pias boblevest rundt hofta. Det var grisekaldt, men det gikk, og nok en ny dag opprant med nesten like fint vær. Dette var dagen for hjemreise.

Hjemover

Vi pakket leiren og la i vei etter en bedre frokost tilbake over Tiplingelva, forbi krysset og over bro nummer to. Vi valgte derimot ikke å følge stien videre langs lia på Susenfjellet, men valgte å gå rett opp lia for å kunne følge fjellryggen tilbake. Det var et lykkelig valg, om enn noe slitsomt oppover i myggeldoradoet. Men det var vel verdt slitet. Susenfjellet er 1200 moh, med en kupert, steindekt rygg med spredte små vann. Vi la kursen over mot en varde på østspissen av fjellet på 1150 moh hvor nedstigningen begynte. Ganske bratt nedover, men helt problemfritt. Ganske kjørte i knærne fant vi tilslutt igjen stien akkurat der vegetasjonen blir tettere, og vi gikk kjapt nedover tilbake til bilen. Alt i alt hadde vi gått bare 25 km, men det hadde vært en fantastisk tur i et meget vakkert stykke av Norge.

Turen i korte trekk

Kroken – Austre Tiplingen – Ruffie – Vestre Tiplingen – Ruffie – Susenfjellet – Kroken.