Langrenn

Helge Fonnum og jeg la nok en gang ut på tur, denne gangen i Børge Ouslands fotefar over Hardangervidda.


Helge Fonnum og jeg la nok en gang ut på tur, denne gangen i Børge Ouslands fotefar over Hardangervidda.

Ventetid

Det er natt, midtvinters og minus 25 grader på Dovrefjell i 2001. Det spraker i peisen, men det er allikevel kaldt inne på Reinheim. Jeg ligger og venter på lyder som skal befri meg fra den krypende angsten for å ha mistet mine tre kamerater på turen over Snøhettatraversen. Jeg forlot de mange timer tidligere på toppen av Snøhetta da jeg forsto at å skulle tilbringe mer tid på dette barske stedet uten noen mulighet for å snu, så kald på bena som jeg var da, ville være idioti. Jeg angret selvsagt allerede på vei ned, men gjort var gjort. Nå var jeg glad for valget, jeg ønsket ikke dø der oppe.

Tidtrøyte

Ventetiden på det som viser seg å bli en lykkelig utgang utpå natten en gang, tilbringer jeg slik som så mange andre fjellvandrere før meg har gjort; ved å lese DNTs årbøker. Jeg leser meg gjennom bok etter bok, og det hele er trolsk og underlig uvirkelig, alene langt til fjells på et øde sted som dette. En artikkel av eventyreren Børge Ousland fanger min interesse og spiller oppunder følelsen jeg allerede innehar. Han og en polsk kollega går fra Finse til Tessungdalen første helgen i februar 1996. Turen er på rundt 10 mil, i noe kupert, men for det meste flatt landskap, akkurat slik vi kjenner Hardangervidda. Turen fascinerte meg og lå i bakhodet mitt noen år. Jeg klarte tilslutt å få tak i årboken fra 1998 slik at jeg kunne lese mer om denne turen og om mulig gjenta den.

Planer

Første helgen i februar 2005 er tiden endelig moden. Jeg overbeviser min turkamerat Helge Fonnum, som ikke forsvant den natten på Snøhetta, til å være med. Planen er ganske enkel. Av praktiske hensyn tenker vi å droppe turen ned til Tessungdalen og vil avslutte turen på Sønstevatn, der min far skal henter oss.

Start

Torsdag er avreisedag. Turen går til min families hytte på Dagalifjell, hvor vi skal tilbringe natten og pakke. Vi bestemmer oss for ikke å ta første tog fra Geilo til Finse som går ved 0300-tiden på natten, men venter til 1200-toget. Vi regner ikke med å være fremme ved Sønstevatn før mandag. Med pulk og sekk fullpakket ankommer vi Finse i et ganske dårlig vær. Det blåser flere sekundmeter vind og det snør lett, men det er ikke spesielt kaldt.

Mot Finsefetene

Vi legger i vei over Finsevatn og opp mot Finsefetene. Det blåser nordvesting og det er surt å gå, men heldigvis ikke motvind. Vi følger den avmerkede vinterløypa på kartet, selv om det er for tidlig på vinteren til at den er kvistet. Vi går over Brattefonnvatnet og ned til Midnutvatnet hvor vi kan se Finnsberget. Vinden løyer noe og vi har et fint driv, jeg med sekk og Fonnum med pulken. I bratte skrenter hjelper jeg til med pulken som nok veier sine 70-80 kilo.

Mørkets opplevelser

Etter Finnsvatnet er det en del stigning før vi kjører ned igjen mot Drageidfjorden. Da har mørket senket seg over oss, men vi fortsetter uten lykter. Det er en helt unik stemning, alt er mørkt og vi navigerer helt uten naturlige visuelle holdepunkter, kun etter er kart, kompass og GPS. Vinden har løyet helt, og noen stjerner kan skimtes selv om månen er fraværende. Mørket og vidda pakker oss inn og alt vi hører er lyden av skiene mot snøen. Det er magisk.

Verdensmester

Vi krysser tangen over mot Krækkjahytta som er dagens mål, fortsatt i stummende mørke. Fonnum staker på med pulken på slep, mens jeg er litt mer forsiktig nedover mot hytta. Plutselig setter han i et hyl og forsvinner under meg. Raskt får jeg på lykta og hører hvordan det har gått. Snart setter begge igang med en voldsom latter, uttrykket for en lykkerus bestående av frykt for hva som kunne gått galt og ikke gjorde det, og det komiske i situasjonen. Trolig har Fonnum dristet seg inn i en eller annen sær rekordbok med et hopp på seks meter med pulk. Men denne snøskavelen er ikke den eneste, et par meter til og en ny avgrunn åpenbarer seg. Vi har vært ytterst heldige, dette kunne gått skikkelig galt.

Øl og pose

Raskt beveger vi oss videre, nå er vi klar for soveposen og litt mat. Ved hjelp av GPSen finner vi raskt Krækkjahytta som er behørlig stengt og gjensnødd for vinteren. Vi finner oss en lun plass for teltet like ved inngangsdøren til hovedhuset, og pakker ut. Lite snø gjør det kronglete å feste teltet, men etter en stund får vi det behørig festet. En av de dyrebare ølboksene våre tålte ikke hoppet og har dynket en del av utstyret i en ikke helt behagelig eim av øl, men ellers ser alt i orden ut. Dessverre lar ikke neste uhell vente på seg.

Rompa bar

Allerede under teltbyggingen har jeg følt meg dårlig, og så snart vi har fatt alt inn er jeg sengeliggende av kvalme. Det går en time med sterke magesmerter mens Fonnum lager seg middag, før jeg løper ut og starter det som skal bli en svært lang natt med rompa bar. Heldigvis er det ikke mer enn et par minus, men med feber og smerter er det ikke spesielt behagelig. Det er ikke lett å komme seg ut av teltet heller, med dampende gryter og slitsom liggende skopåhaving.

Utmattelse

Jeg er skikkelig dårlig. Ikke bare klarer jeg å dekke en kvadratmeter med rennende avføring, jeg klarer også å lage en egen flekk med oppgulpet mageinnhold, i tillegg selvsagt til å spy inne i teltet. Det hele er en skikkelig rot. Jeg er sikkert ut og inn av teltet tyve ganger denne natten, og helt utmattet når morgenen kommer. Vi blir liggende en stund den morgenen. Det blir fort klart at jeg ikke er blitt noe særlig bedre. Vi har ikke tid til å bli liggende en dag i teltet, så vi bestemmer oss for å avbryte mens vi ennå er i nærheten av Riksvei 7, som vi uansett ville måtte krysset nede ved Fagerheim fjellstue.

Mot kveld

Etter mye slit for min del, og på tom mage, er telt og annet utstyr pakket ned og vi avrunder turen med en vakker times tur over Storekrækkja til Fagerheim. I det jeg kjører ned på veien blir jeg nesten påkjørt av min far som kommer for å hente oss. Perfekt timing! Slitet er selvsagt ikke over før utstyret er pakket ut og hengt til tørk mange timer senere på Slependen for min del, og halvannet døgn senere i Trondheim for min venn Fonnums del.

Vi prøver igjen

Det ble altså ingen fullstendig tur i fotsporene til polarhelten Børge denne gang. Det ble et par morsomme historier, flotte opplevelser, en ny uoffisiell verdensrekord i hopp med pulk, og et neddriti Krækkja i steden. Men pytt, jeg skal nok gå resten av turen!