Opp Nigardsbreen

Per Kristian Bø, Helge Fonnum og jeg hadde en flott tur på Nigardsbreen. Morsom og slitsom tur.

Per Kristian Bø, Helge Fonnum og jeg hadde en flott tur på Nigardsbreen. Morsom og slitsom tur.

En meget vellykket tur til Nigardsbreen – et brefall tilhørende Jostedalsbreen – sammen med Per Kristian Bø og Helge Fonnum.

Vi var fremme ved 21-tiden fredag etter å ha kjørt siden kl. 1330 og karret oss oppover fra parkeringsplassen til brekanten i stummende mørke. Heldigvis har Fonnum fått helt dilla på dioder. Ved 22-tiden stod teltet klart bare 100 m fra brekanten. En herlig teltplass.

Lørdag stod vi opp kl 0600 og kl 0715 var vi på vei opp breen. Veldig fin tur oppover selv om det regnet litt hele tiden. Veldig kupert bre til tider, men også ganske slak. I toppen deler den seg i tre før den går over i Jostedalsbreen. Vi kom nesten til topps på den venstre armen (den mest krakelerte) før vi snudde kl 1400. Vi var redd for å bli overmannet av mørket på vei ned.

Vi gikk uten tau hele turen og det var episoder da et fall ville vært katastrofalt, men det gikk fint. Ved 1830-tiden var vi tilbake i teltet og klar for middag og varme i soveposen.

Søndag var vi på vei opp breen ved 9-tiden, og da kun for å leke oss med klatring. Det første vi gjorde var å fire oss ned i et veldig hull på ca 25 m som gikk rett ned i fjellet og elva under breen. En ganske adrenalinfremkallende opplevelse. Kl 1500 var vi tilbake i teltet, tok leiren ned og var i bilen kl 1600. Kl 0100 satte jeg nøkkelen i døren hjemme i Oslo. Puh..!

Hardangerjøkulen – igjen

Per Kristian Bø og jeg skulle gå Hardangerjøkulen på tvers. Været og forkjølelse ville det annerledes.


Per Kristian Bø og jeg skulle gå Hardangerjøkulen på tvers. Været og forkjølelse ville det annerledes.

Turen var tenkt å skulle være over Hardangerjøkulen, men en kontinuerlig regn og tåke, pluss forkjølelse gjorde at vi skrinla det prosjektet. Vi kom oss nå i alle fall med tog til Finse og gikk innover i mørket til vi ikke fant stien lenger. Da slo vi opp teltet og det viste seg at vi hadde vært heldige med teltplassen. Fin utsikt til Blåisen.

Lørdag var det regn og vi lå i posene 4-5 timer lenger enn vi egentlig tenkte. Men vi kom oss opp og la i vei inn til Blåisen. Der koste vi oss i flere timer med klatring. Vi gikk til toppen, rundet til høyre og gikk ned igjen breen.

Søndag var det samme dritværet og jeg var nedsyltet av forkjølelse så vi reiste hjem igjen.

Kyrkja – igjen

En Jotunheimentur alene som ikke gikk så bra. Det ble bare Kyrkja i snøvær, og ikke Visbretinden.


En Jotunheimentur alene som ikke gikk så bra. Det ble bare Kyrkja i snøvær, og ikke Visbretinden.

Turen var tenkt å skulle være opp på Visbretinden og tilbake igjen via Kyrkja. Været ville det aqnnerledes. Jeg reiste alene så tåke og meget glatte stener gjorde at jeg ikke tok noen sjanser. Jeg gikk en kjapp tur opp på Kyrkja hvor det snødde. Senere på lørdagen reiste jeg hjem igjen.